Akkurat nå har jeg en dårlig følelse etter treninga.

Vidas felt gikk bra. Hun jobber jamnt og trutt, er flink å gå ned i finsøk og plukker inn jamnt med gjenstander. Avleveringa kommer seg nå, jeg klarer å bevege meg på grunnlinja bedre og uten halsebånd, så går jeg ikke rundt og tauer på henne. Hun trenger trening på det at jeg beveger meg, for hun ble litt usikker da jeg gikk litt for langt etter hennes mening. Men det kommer med trening. Det fungerer veldig bra å sende henne fra midten av feltet synes jeg, så det kommer jeg nok til å fortsette med.

Sporene. De var et sørgelig kapittel. Vi la to korte spor med tre pinner i hvert og med oppsøk. Det første til høyre, det andre til venstre. Oppsøkene var ikke bra. Det første var jeg med å rote til, så det skal jeg ta på min kappe. Det andre ble det bakspor, igjen! Og hun er vanskelig å snu. Hun forstår ikke at hun går feil, og sliter med å ta opp sporet igjen etterpå. En pinne i minus på begge sporene. Siste strekken av det siste sporet gikk på en sti, og det gikk hun faktisk bra. Ellers er hun unøyaktig, slurver, virker veldig nonchelant om hu mister sporet eller ikke. Det føles som vi er satt tilbake ÅR i treninga og at alt bare går nedover nå… Og det er litt deprimerende. Må litt i tankeboksen og forsøke å snu denne sirkelen vi har kommet inn i. Selv om man tidvis har bare lyst å gi opp, innrømme at enkelte har helt rett og at vi aldri kommer i A….

Nirm fikk gå felt i dag han og. Det er mye løping og lite nesebruk, men det er som forventet. Det er ikke så ofte han får gå felt for tiden, så det er jo mest for aktivisering av hunden og at han har det moro. Han er litt for glad i å bruke øya enn nesa, og trenger mye trening for å holde vedlike å ha nesa på. Men han hadde det gøy, og da var meningen oppfylt.

Nå får vi få pakket til i morgen, og så setter vi nesa mot Trondheim og kurs. Kanskje litt avveksling vil hjelpe på og lære noe helt nytt. Både på hund og meg.