Er flink for tiden og holder på mitt nyttårsforsett om å lese ut hundebøker før jeg kjøper nye. Selv om det bare KLØR etter å skaffe meg noen nye bøker som vanlig. Men jeg burde vel egentlig gått igjennom hylla mi og se hva jeg egentlig har også. 😛 Jeg veit jeg ikke har fullstendig kontroll på hva som står der.

Men så blir man tenkende litt på ting og tang når man leser bøker. Som påstandet at ved aggressjon så er det nesten bestandig eier som har påført hunden ubegag eller smerte. Det er gjerne sånn vel? At alle problemer en hund har er eiers feil? Det er eier som har påført hunden ubehag, som ikke har sosialisert godt nok, som ikke har miljøtrent bra nok, som har gjort store feil i oppdragelsen etc etc. Så er det aldri hundens «feil»?

En hund er resultatet av sin genetiske grunnpakke og hva eier gjør med den. Dvs at den ikke velger med vilje å bli en drittbikkje. Men er noen hunder såpass dårlig utrustet genetisk sett, at det er et fåtalls hundeeiere som vil få den til?

Man finner litt av det samme igjen i diskusjoner rundt raser og konkurranse. Veldig mange raseentusiaster mener det bare er eiers kunnskap som setter begrensninge hvor langt man kan nå med en hund. Enkelte får det til å høres ut som om man kan vinne NM i lydighet eller bruks med hvilken som helst rase, bare eier er dyktig nok. Det ligger jo en sannhet i det, men med modifikasjoner. For å nå helt til toppen i konkurranse, så er nok eiers dyktighet litt mer avgjørende enn hundens egenskaper. En virkelig god hundefører tar seg til topps med nesten alt av hundematerial den tar i. Andre mennesker som er mindre dyktige trenger virkelig gode hunder for å karre seg opp i øverste klasse, og vil aldri kunne stå på pallen i mesterskap. Ikke kvalifisere seg en gang. Men hvorfor er det et såpass begrenset utvalg raser som konkurrerer i toppen? Er det for at de dyktigste førerne er alle entusiaster av samme rase, eller er det rett og slett fordi at noen raser egner seg mer enn andre? Dersom genetikken hadde nada å si, så hadde vi ikke vært opptatt av mentaltester, meritter, at foreldredyrene skal være slik og sånn, sjekke ut hvordan halv og evt helsøsken er mm. Vi hadde ikke vært veldig opptatt av hvilken rase man skulle hatt, hverken som førstegangshund eller som konkurransehund.

De fleste er vel enige i nettopp den delen. At noen raser rett og slett egner seg bedre til konkurranser enn andre. Dvs at deres fysikk og genetiske grunnpakke med tanke på egenskaper gjør de til et bedre valg enn andre. I tillegg så velger folk hundetyper etter visse linjer. Det er særdeles få som satser høyt innenfor bruks, lydighet og jakt som går og kjøper hunder etter rendykede utstillingslinjer. Det samme gjelder tjenestehunder. Av dette ville jeg selv dratt konklusjonen at den genetiske grunnpakken hos enkelte linjer er da bedre egnet til det arbeidet man ønsker at hunden skal utføre.

Om vi er enige i at den genetiske grunnpakken er viktig for å nå til topps i konkurransesammenhenger, så hvorfor gjelder dette så særdeles sjeldent når det kommer til problemhunder? Uansett hvilken leir man hører forklarer om problemer, så bunner dette i eierproblem. Om en med litt forskjellige vinklinger. Noen sverger til at man ikke har godt nok lederskap (et utmerket universal løsning på all verdens problemer sånn egentlig…), og går man i andre ytterliggående retning, så er det eier som alltid har vært slem mot hunden sin. Utsatt den for ubehag, straff, stress mm.

Men kan hunder altså ikke være såpass genetiske drittbikkjer at selv om eier gjør alt riktig så har de et så dårlig utgangspunkt at å få et vellykket resultat er veldig vanskelig? Det vil jo fortsatt kunne vinkle til eier uansett, men nå skal man ikke trenge å ha doktorgrad i etologi og helt ekstreme ferdigheter for å oppra en normal hund i mine øyne.

Likevel skal ikke det være noen sovepute til at man ikke skal se på hva eier gjør heller. Jeg trur nok at største delen av problemene man har ofte er ting mennesket har laget selv. Men igjen. Hunder er et resultat av sin genetiske grunnpakke og miljøet. Og dersom den genetiske grunnpakken «svikter», så er det vanskelig å rette dette opp igjen med miljøet. Og hvor lett er det da å jobbe med en hund som har en såpass dårlig genetisk grunnpakke? Undervurderer vi enklte ganger genetikken, og overvurderer egne trenerferdigheter?

Litt tankedroodling fra min side en søndags morgen. Kanskje jeg er helt på jordet i mine tanker, men likevel så vil jeg fortsette å være nøye med valg av linjer og foreldredyr til mine kommende valper. For jeg vil ha det beste utgangspunktet genetisk sett…

2 Responses to “Problemhunder – alltid eiers feil?”

  1. Ingrid Says:

    Mycket tänkvärt.
    Jag VET att allt inte är miljö/ägare. Ett tydligt exempel på detta har vi vårt eget hem. Det är möjligt att Bolt skulle acceptera direkt hantering av främlingar om han hade varit uppvuxen någon annanstans. Men trots mycket miljöträning och hantering av främmande människor under valptiden, så kom detta. Själv tror jag att han i 95 alternativa hem av 100, skulle ha förpassats till himlen vid det här laget. Så det finns säkert ägare till «problemhundar» som gjort ett väldigt bra jobb trots att det fortfarande finns problem. De skulle kunnat vara ännu större.

    Jag tror också att det är kombinationen. På frågan om varför elitförare håller sig till ett fåtal raser skulle jag vilja kontra med ett exempel från friidrottsvärlden: I USA vägrar de bästa sprintertränarna att sätta en kille i träning om de inte av naturliga anlag, dvs otränade, gör under 11 sekunder på 100 meter.
    Jag tror det är av samma anledning toppförare i hundvärlden håller sig till raser som har grunden gratis.

  2. Mikkel Says:

    Man ser jo på MH-tester at enkelte svakheter går igjen i hele kull. Og det er jo litt spesielt at eksmpel 8 eiere skal alle ha gjort de samme feilene.

    Noen hunder kan jo leve i et helvete, bli misshandlet og vanskjøttet og bli helt fantastiske hunder når de kommer til ny eier. Andre har hatt samme eier fra 8 uker, fått den beste mulige oppdragelsen, treningen etc med blir avlivet tidlig pga store svakheter mentalt.

    Man kan også følge linjer med tanke på mentale brister. Som hundeaggressivitet. Så genetikken blir nok litt undervurdert.

    Og man ser jo det samme i idrettet på mennesker som du nevner. Det er jo en grunn til at langdistanseløp ofte domineres av afrikanere. Og kroppsbygningene på en sprinter og en langdistanseløper er jo veldig forskjellige. I bunnen ligger nok genetikken og styrer en god del som selv ikke god trening vil klare å veie opp for.

Leave a Reply