Jeg har kommet over den verste skuffelsen nå… Og prata masse med Anne. Det er godt å ha gode venner å prate med når man går litt på tryne. For jeg ble veldig skuffet idag, og tok kanskje at vi skulle klare sporet for gitt da jeg så hvor enkelt terrenget var.

Helgen har ikke bare vært dritt. Vi hadde fin tur nedover, med god underholdning av Knut Nærums «Sitt ned å hold kjeft». Ikke den beste boken å høre på kanskje, siden det er en håndbok i hvordan bli kvitt selvtillitten. 😛 Men den resulterer nå i mye latter i det minste.

Fikk en god treningsøkt med Vida i går kveld. Hun krøp veldig bra eksempel, men sliter litt mer med høyre enn venstresvinger. Men måten å trene på med tanke på de svenske krypene, trur jeg faktisk er bra. At den ikke blir så forutsigbar som vi har her i Norge. Fremadsendingen viste at hun kan gå nå på helt nye steder uten problemer, men at tempovekslingen på sending to er problemet og vi må ta tak i det.

Ellers fikk hun gå litt agility i går, og det syntes hun var litt moro i hvert fall. Hun tar jo ikke helt av akkurat, og er jo en sanset og samlet dame…

En ting er jeg strålende fornøyd med, og det er at den lille jobben vi har gjort med oppsøkene til Vida har gitt så stor uttelling. Fra å ha liten motivasjon til å gå ut og konstant ta bakspor, til å få et 10-10 oppsøk idag.

Så hva skjedde på sporet idag? Hvordan kan en såpass dyktig sporhund mislykkes såpass? Hun gikk 2 km uten problemer på søndag. Og nå var 1.5 km på lett underlag noe som hun ikke taklet. Et underlag som hun uten problemer skal kunne fikse. Falt motivasjonen så plutselig underveis? Har hun hatt andre ting i nesa som gjorde at hun ikke ønsket å gå videre? Det er vel sjeldent hunder mister et spor, men ting gjør at de velger de bort. Så hvorfor valgte hun det bort? Det vil jeg aldri få vite egentlig, og vil bare bli spekulasjoner.

Jeg kommer nok til å gi Vida ut sesongen. Og så får jeg bare senke mine ambisjoner, og vite at jeg har Noomi til å satse på litt høyere. Mine ambisjoner er høyere enn Vidas kapasitet, siden hun er den hun er. Ting som skjer rundt henne, kan sette henne ut. Og siden det kan skje på lydighetsbanen, så må jeg anta at det kan skje i skogen også.

Vi har ny konkurranse 5. mai. Heldigvis er det bare en dagsreise, så hjemturen blir ikke så lang om man går på tryne da. 😛 Får passe på å høre på andre bøker da, enn hvordan bli kvitt selvtilitten min. 😉

Så hva kan jeg ta lærdom av denne dagen? Sånn bortsett fra at man ikke bør bli skuffet over noe så fillete som en konkurranse. 😛

Om det skjer igjen på en konkurranse, så skal jeg ta en pause med henne. Evt slippe henne løs i et par minutter, og leke litt med henne. Så ta et nytt sporoppsøk fra der vi var sikker på at vi hadde spor. En annen løsning er å la henne frispore. Slippe lina og la henne ta styringa helt slik at hun ikke merker min irritasjon over at hun er på bærtur.

Nå skal det sies at jeg ER stolt over hva jeg har prestert med henne. Vi har ett certpoeng tross alt. En hund som jeg trur ganske mange hadde kassert for lenge siden. Men jeg har den formeningen om at jeg har den hunden jeg har, og så gjør jeg det beste ut av den. Jeg hadde aldri kvittet meg med Vida for å konkurrerere med Noomi eksempel.

Nei, så kommer vi kanskje aldri til NM, eller får N BCH. Men vi er i A tross alt. :) Og uansett er hun nå min lille Vida.

3 Responses to “En litt mer nyansert blogg…”

  1. Mailin Says:

    *flink gutt!*

    Det ER mye bra å ta tak i:-)

  2. Tone Cecilie Says:

    Enig med Mailin:) og flink Mikkel som ikke gir opp av et kjipt stevne (med 10 i sporoppsøket…)!

  3. Mikkel Says:

    Nå har vi jo ikke bare ett dårlig stevne, men brorparten dårlige stevner… Og det er ikke spesielt motiverende bestandig. Av 10 stevner i A og B har vi brutt 3 i sporet og 5 dårlige. Dvs to gode. Og det er ikke en statistikk jeg er spesielt fornøyd med…

Leave a Reply