For tiden er det ikke moro å ha hund. Overhode. Ting er så begrenset hva jeg får gjort rett og slett, og jeg savner alle de vanlige aktivitetene våre. Lange turer, treninger og bare kose oss ute. Men det er lenge siden sist nå. Både treninger og turer av noe lengre art. Jeg aner ikke om vi kommer så langt som til start i noe som helst for tiden. Debutdato til D spor er uansett lagt på is. Uten labber som fungerer, ingen trening. Og uten trening, ingen konkurranse. Men uansett er det viktigste at Noomi har det bra!

Noomis labber er på vei til å bli dårlige igjen. De er veldig røde nå, og jeg har sett starten på et par furunkler. Litt væske har kommet fra de allerede, selv om hun ikke er så ille som hun var for litt siden. Nå ventes det på vaksine, og så får jeg tar ting deretter. Vi vasker og steller så lenge, og hun er en flink liten hund som kommer løpende på badet så fort hun hører jeg fyller vann i kassa hennes. I kveld skal hun få bade fra topp til tå.

Så kommer tankene. Hva om hun ikke blir bra i labbene sine? Noen sinne? Hva skal jeg gjøre da? Tiden får bare vise det… Men noen veldig gammel hund, trur jeg ikke Noomi kommer til å bli. Hvem har hørt om hunder med allergi som blir langt over 10 år egentlig? Er hun en av de hundene som trekker det lengste strået og blir veldig bra av vaksinene? Hvor lenge skal man egentlig «prøve litt til»?

Og hva skal jeg gjøre etter disse jentene? Jeg regner med at Vida og Noomi kommer til å gå ganske tett sånn sett, med tanke på alder og helse. Vida har alderen mot seg, hun blir tross alt 9 år denne måneden. Noomi er bare 15 mnd, men har helsa i mot seg. Stadige medisinkurer, et immunforsvar som ikke fungerer som det skal og evt kortisonkurer om hun blir veldig ille, er ikke akkurat livsforlengende.

Et liv uten hund starter å forme seg i tankene. Et liv uten all den gleden man har med disse firbeinte vennene, men også et liv uten alle de bekymringene. Det kommer til å bli tomt. Jeg aner ikke hvordan det er å leve uten hund noe mer, siden jeg ikke har vært hundefri annet enn noen månder fra desember 1990 til april 1991. Men med min flaks når det kommer til hunder, så ser det ikke ut som om jeg skal være forundt å få en frisk en…

Noomi var min store drøm og mitt store konkurransehåp. Jeg hadde mesterskapsdrømmer med henne. Nå drømmer jeg bare om at hun skal kunne være ute og leke og gå turer. Om vi starter noen sinne vet jeg ikke lengre. Nå har jeg ikke motivasjon. Overhode. Annet enn å kose meg med henne, og gi henne så mange gode dager som mulig.

5 Responses to “Og sånn går nå dagene…”

  1. Jeanette Says:

    Mange klemmer fra meg.

  2. Maria Says:

    Hei! Du kjenner nok ikke meg, men jeg har tittet innom bloggen din i ny og ne, også har vi noen felles bekjente i «hundeverden». Det du har gjort/gjør for hundene dine er så fint å lese om. Og tankene du skriver om her vet jeg veldig mye om da jeg heller ikke har hatt lykken med meg hva mine hunder angår. De døde av sykdom bare 3 og 4 år gamle med et års mellomrom. Da var det mørkt hos meg kan du si! Det er en veldig veldig mager trøst for deg å vite at andre også har slitt, men jeg må bare skrive det her for å si at man lærer å leve i nuet. Fremtiden kommer uansett den, det er viktig å ta vare på alt som er her og nå:) Og jeg krysser fingre og tær for at Noomi fungerer på imucept (regner med at det er fra dr.baddaky?) Jobber på dyreklinikk og har sett mange lykkelige utfall! Stå på videre, vi heier på dere 😉

  3. Berit Says:

    Hei!
    Som hun over her skriver, så kjenner nok heller ikke vi hverandre. Men jeg vet vi har vært på samme treningssamling en gang..
    Vil bare fortelle at jeg hadde ei schäfertispe, som var allergisk mot alle gruppene på Baddakys «testskjema». Hun fikk livmorbetennelse da hun var 13 mndr. gammel. Klødde fra første stund vi hadde henne som valp. Fikk ørebetennelse omtrent samtidig. Slik fortsatte det. Prøvde immunterapi, men sprøytene hjalp ikke for henne. Det ble kortison som ble redningen for henne. Hun tålte det bra, og vi merket tydelig på henne hvis vi av noen grunn måtte ha opphold i medisineringen. Da kom ørebetennelsen og mer kløe. De første årene fikk hun prednisolon, de siste 3 årene fikk hun Medrol, som skal gi færre bivirkninger.
    Hun døde nå før jul, snart 12 år gammel.

  4. Berit Says:

    Det jeg vil fortelle er at de kan bli gamle, selv med mye allergiproblemer. Tispa mi hadde riktignok ikke furunkulose, men var til tider plaget mye med våteksem inni potene. Da spesielt på sommerstid.
    Føler med deg i din frustrasjon! Jeg har heller ikke hatt «friske» hunder de senere årene. Det kan vel skyldes at vi har valgt schäfer som vår rase….
    Krysser fingrene for at immunterapi skal virke for Noomi! Lykke til!

  5. Mikkel Says:

    Tusen takk.

    Det er godt å høre noen blir gamle, for man hører jo gjerne om de som dør 6-7 år gamle pga kortisonbruk og andre ting…

    Noen dager ser man litt lysere på ting enn andre dager. Og sånn er det med syk hund. Men håper at jeg skal klare å gjøre nok for Noomi slik at hun får et lagt og lykkelig liv…

Leave a Reply