8 år med Vida

februar 7th, 2014

Dere får overleve noen store bilder her… 😛

I dag har Vida og jeg 8 års jubileum. Tenk at denne frøkna har fylt livet mitt med så mye glede og opplevelser i så mange år! Hun kom inn i flokken min som den største selvfølge, og mente at her skulle hun bo. Ferdig med den saken.

Da jeg kjørte avgårde med henne første gangen, så peip hun litt siden hun flyttet fra alle vennene sine hun hadde der. Men Bogar og Nirm tok henne i mot som den største selvfølge, og innlemmet hun i familien med en gang. Da jeg dro og betalte henne, så ville hun ikke gå ut av bilen en gang for å tisse før vi dro hjem, så hun hadde bestemt seg for hvor hun skulle bo… Og her skal hun bo resten av sitt liv også.

Det er rart hvordan tilfeldigheter gjør at den eller den hunden havner i livet en, men selv om Vida har vært et godt stykke arbeid på både spor og lydighetssiden, så er hun virkelig verdt hvert eneste minutt jeg har lagt ned i henne. Hun har kostet til og med tårer i frustrasjon over at ting har gått på tverke noen ganger, men også lykketårer når ting har løsnet helt sånn plutselig.

Det er utrolig hvordan den hunden har utviklet seg. Hun var hverken spesielt tøff eller modig da jeg overtok henne, og hun hadde en del rare diller. Eksempel gikk det ikke an å gå i trapper. Ferdig med den saken. Hun SKREK første gang hun skulle gå ned en trapp, enda det var en betongtrapp med små trinn. Nå går hun opp og ned samtlige trapper som er fysisk mulig for henne å gå. Er det litt for bratte å gå opp, så klatrer hun på innsiden av meg… Derimot synes hun at stilasjer høyere enn 8 etasjer med utvendige trapper er oppskrytt…

Spor var også en utfordring. Hun hadde ikke selvtillitt, var ikke engasjert og det betydde liksom ikke så mye for henne. Mistet hun det, så var det litt sånn «jaja, der forsvant det visst», og fant hun det igjen så var det «jaja, det er visst her enda». Nå i en alder av straks 10 år er hun en meget dyktig sporhund, noe jeg har fått bekreftet av flere folk som er dyktige på spor. Sporet hun gikk på første kurset med Jan Gyllensteen står meg enda godt i minne, der hun løste en oppgave som gjorde selv instruktøren målløs. Hun mistet en pinne etter den vanskelige delen (der en hund + fører hadde gått over 100 meter av sporet vårt fram og tilbake + at samtlige kursdeltagere, instruktør og meg selv hadde tråkket rundt i det), og etter det kommenterte Jan «Det var godt hun gjorde det, så har jeg noe å si…».

Hun hadde også mot nok til å stå i mot da vi ble angrepet på tur for snart to år siden. Ganske så uprovosert prøvde en mann å slå meg ned, men Vida stilte seg i mellom og fortalte akkurat hva hun mente om akkurat slik oppførsel. Han sparket etter henne flere ganger uten at hun rikket seg en millimeter eller flikket så mye på et øre. Og jeg har aldri sett henne så sint noen gang før. Da han snudde ryggen og slapp trusselen mot oss, var det helt tyst på henne, men hun gav svar med en gang han forsøkte seg på nytt. Etterpå var hun like fornøyd og glad som alltid.

Så tusen takk til kennel Marscha over at jeg fikk overta denne fantastiske hunden!

2 Responses to “8 år med Vida”

  1. Renate A Says:

    Gurimalla…har det gått 8år allerede? Som tiden flyr avgårde :)
    Alltid godt å se bilder av hun, for hun ser så glad og fornøyd ut :)

  2. Inga Says:

    Tenk at tiden flyr så fort! Fineste Vida <3

Leave a Reply