Da hadde vi fått åpnet sporsesongen 2014. Om enn bare med et kort grusspor på hver av jentene i dag. Nå som det er slutt på all saltingen, så åpnes jo flere alternative plasser til sporing også. Og i år trur jeg at jeg skal kjøre sportreningen min litt anderledes, for å dekke Vidas «behov» også bedre (dvs utvikle henne enda mer i sporet). Så planene mine er fire underlag per 2 uker. Dvs at i løpet av to uker (en jobb + en friperiode) så skal de ha ha gått minst et spor i skog, på gress, grus og asfalt. Av en eller annen merkelig grunn så ligger hovedvekten av treningene mine i skogen, så tidvis trur jeg at jeg kunne tenke meg rene skogkonkurranser. 😛

Nå er det minimalt med asfalt og grus i NBF spor, men jeg tviler veldig strekt på at Noomi blir noen dårligere sporhund av å kunne mestre alle underlag. Dessuten har både hun og jeg glede av variasjon. Jeg prøver alltid å tenke «Hva skal jeg lære hunden min i dag?» når jeg legger ut et spor. Slik at det er en mening utover å kontrollere at de kan gå et konkurransespor. For helt ærlig, så er ikke konkurransespor noe spennende annet enn på konkurranser… 😛

For et par år siden kunne ikke Vida gå spor en gang på grus, og bare stoppet helt opp dersom det var harde undelag. Kom vil til brede stier i skogen, så bare gav hun opp. Nå behersker hun grus like godt som skogen, og er en drøm å gå bak nå uansett underlag. Så det å starte å utvikle henne på dette området mhp vanskelighetsgrad. Noe jeg kommer til å satse på litt i år. Selv om hun er pensjonert fra konkurranser, er hun overhode ikke pensjonert fra sportreninger! Sporet idag ble litt av det letteste og korteste laget mente Vida, og var overhode ikke interessert i å gå i bilen etterpå… Et såpass kort og fislete spor på så lett underlag er for unger eller noe… 😛

Noomi fikk et litt kortere spor med bare en vinkel i. Hun har vel ikke gått grusspor siden kennelleiren i fjor, så det er ikke en ting vi akkurat har brukt mye tid på. Men hun jobbet godt, selv om det ble noe for ferskt i dag. Da vi var nesten ferdig, kom en ung gutt løpende og kryssa rett foran nesa hennes (ca 2 meter foran), men det var ikke grunn for å løfte nesa engang ut av sporet. Hun sjekket litt akkurat der han hadde tråkket, men fortsatte i egent spor videre (jeg lurer seriøst på om schäfere blir blinde av og til når de skrur på nesa…). Hun mangler selvfølgelig erfaringen til Vida, så kan ikke sammenliknes en gang. Men øvelse gjør mester, og jo mer erfaring hun får under labbene og i nesa i sporet, jo bedre blir hun! :)

De er veldig forskjellige når vi starter å spore. Vida virker veldig uinterrisert, tisser litt her, snuser litt der og ser litt på alt og ingenting til jeg setter henne på sporet, og da er det full fokus og konsentrasjon. Noomi derimot har full sporfokus fra hun får på seg sela si, og går klistret til bakken fram til start… Merkelig nok, siden jeg bruker samme sele til spor, løping, skigåing og gåturer i båndtvangsesongen. 😉

Nå gleder vi oss til å ta tak på treningen igjen nå som våren kommer. :)

Leave a Reply