… så jeg er en dritt. For nå gir jeg opp alt som heter hund og et aktiv hundeliv med konkurranser og trening. Det er ikke meningen rett og slett.

Noomi skulle være min store satsning. Min store drøm. I stede har det blitt et mareritt som satte spiker i kista for hundeinteressen min. Jeg kjenner at jeg ikke har samme engasjement noe mer. Samme driv til å trene, eller ønske om å konkurrere. Det er borte. Det kribler ikke i kroppen lengre over at skogen er bar, og gresslettene starter å bli treningsklare. Terminlister engasjerer meg ikke, jeg har ikke lest det nye regelverket til NBF en gang.

Jeg har prøvd å komme i kontakt med NKK ang dispenasjon for medisinene til Noomi for bukspyttkjertelen hennes, men de nedlater seg ikke til å svare en gang. Og jeg gidder ikke å dra i gang og koste på en haug med attester igjen for å se om jeg kanskje får en dispenasjon. Ikke at jeg har bruk for den heller.

Prislappen på veterinærutgifter på Noomi siden juni i fjor har passert 100 000 kr nå. Da er det ikke inkludert det jeg har brukt i reiseutgifter, med bl.a. tre turer til Göteborg og utallige turer til ODK. Jeg er glad hun er forsikret for å si det pent. Så om andre opplever at forsikringssummen stiger, så får dere skylde på slike som oss. Det er dyrt i lengden, men hun er verdt å kjempe for.

Tidligere i år fikk hun blodøre. Det ble tømt en gang, men fylte seg opp en gang til. Så operasjon var nødvendig. Dessverre var ikke den akkurat vellykket når det kom til det estetiske, så hun har et hengeøre nå. Jeg angrer på at jeg ikke ringte vår faste kirurg og hørte om han kunne rydde plass til Noomi. I starten var det veldig uvant og jeg irriterte meg over noe så fillete som det estetiske som et hengeøre, men starter å bli vant til det. Når hun gror litt mer pels på det, så skal jeg få tatt noen nye bilder av henne. Sabla søt er hun nå i hvert fall, og hun har kanskje blitt enda litt søtere etter dette.

I tillegg så er hun ikke helt ferdig med MRSA mistanken. Hun testet positivt for MRSA i fjor høst. Siste testen som ble tatt for 5 uker siden var negativ, men vi trenger to negative før hun er friskemeldt. Så vi skal inn til neste uke for å få tatt den igjen.

Om jeg er bitter? En del av meg er det. At det skal være så klin umulig å få en frisk hund. Heldigvis går det framover med henne. Vi kan gå mer og mer turer nå, hun har gått opp i vekt, fått mer pels, hatt en ordentlig løpetid og er i veldig fin form. Jeg håper det forblir sånn lenge nå. Vi vil tilbake i skogen. Tilbake på turene våre. For i lengden er det det som er viktig. De gode hverdagene og turene.

Livet må by på andre ting enn å tilbringe timesvis hos veterinærer, bruke det meste av lønna til dyrlegeregninger, se på andre trene og konkurrere. Det er ikke det livet jeg ønsker enkelt og greit. Og siden jeg ikke får det livet med hund jeg ønsker, så må jeg skape meg et liv uten hund etter hvert. Så jeg er på mine to siste hunder nå. Alt av treninger er nå over for vår del. Hva har jeg der å gjøre? Ingenting. Om det blir ny hund i fremtiden en gang vet jeg ikke. Men nå skal jeg ha en pause etter disse to.

Jentene mine betyr alt for meg, og jeg gleder meg over hver dag vil tilbringer sammen. Det er flott å få lov til å ha en gammel dame som Vida nå. Og Noomi er en så vakker sjel som jeg er heldig å få tilbringe deler av livet mitt sammen med. Jeg håper at de begge har en god stund til sammen med meg, for miste de vil jeg selvfølgelig ikke. Da hadde vi ikke tatt den kampen med Noomi.

Men av og til må man bare innrømme at man er en dritt.

One Response to “Den som gir seg er en dritt…”

  1. Raksha Says:

    Dette var fryktelig trist lesning… :(

    Noen ganger så er det helt greit å være en dritt. Kos deg med jentene dine, håper det løser seg med det som henger over Noomi nå og dere kan få mange fine år samme alle tre.

Leave a Reply