1 år er gått

juni 1st, 2015

Nå er det gått 1 år siden Noomi skadet seg. Det har vært et langt og vondt år, likevel har det gått veldig fort. Det er utrolig at livet kan bli såpass snudd på hodet på så kort tid.

Hadde Noomi flyttet til noen andre enn meg, så hadde hun antakelig fått et mye bedre liv. Der hadde hun ikke løpt på glass i hagen, og sluppet alt det hun har vært igjennom med operasjoner, MRSA angrep, store gnagsår og et bein som ikke er normalt. Hun hadde kanskje ikke hatt allergi heller. Om hun hadde hatt EPI aner jeg ikke, vet ikke om det er noe som er 100% genetisk eller også styres av miljøet. Kanskje hun hadde hatt et friskt og skadefritt liv uten alt det hun har vært igjennom. Jeg er en elendig hundeeier tydeligvis, men forsøker å veie det opp med godt stell i det minste…

Noomi har fått mye skryt av mentaliteten sin i det siste. Vi har ikke sett allergivetten på veldig lenge, siden før MRSA angrepet i det minste. Og hun kommenterte at Noomi er fortsatt helt lik seg selv. Hun er glad, brøler på venterommet om hun ikke slipper fort nok inn, turner på undersøkelsesbordet og er glad i alle som jobber på veterinærkontorene. Og flere av de som kjenner historien hennes, sier at de færreste hundene hadde taklet å gå igjennom alt det hun har vært gjennom, og vært like glad og lykkelig i enden. Det er hyggelig å få skryt av hunden sin, det er jo tross alt ikke så mye igjen av henne å skryte om. Men jeg skulle helst ha sluppet å teste ut mentaliteten hennes på den slik måte. Det hadde holdt med en korning og noen konkurranser og et par små hverdagshendelser…

Jeg tenker jo alltid tanken på når nok er nok, og når hun skal få slippe. Pdd har hun ikke smerter som jeg kan se. Hun plages ikke voldsomt av noen av problemene sine og hun går like glad og lykkelig inn til hver veterinær hun er hos. Den dagen hun starter å vegre seg for å gå til veternæren er det over, eller at plagene medfører smerter, plager eller store inskrenkninger i livet selv ferdig rehabilitert. For hun er ikke 100% ferdig rehabilitert, men det kommer seg. Hun kan gå turer opp mot en times tid nå uten å halte eller ha vondt noen steder. Turer på ekstremt mange timer kan nok ikke Vida være med på lengre, så at Noomi ikke holder ut 8-12 timers turer skal nok gå helt greit og vi skal alle klare å leve lykkelig med det.

Noomi har også fått nye sjampoer nå, og har et lite pelsstell regime siden hun er inne i en dårlig periode med allergien sin (pollen, skifte i medisinering og røyteperiode er tydeligvis litt mye). Og jeg føler at jeg er heldig som kan kalle dette en dårlig periode, for hun er fortsatt ikke like ille som mange andre hunder jeg leser om. Akkurat nå skal hun dusje hver dag en liten stund, og har nå flere sjampoer enn hva jeg selv har. Nå begrenser sykdommene hennes også medisinering, og kortison er eksempel ute av verden nå pga EPI. De to hører ikke sammen. I tillegg skal hun helst ikke ha noen antibiotika eller pencilin kurer. Så all behandling foregår fra yttersiden nå, noe jeg foretrekker uansett. Å stappe de full av medisiner er ikke helt heldig. Heldigvis har sjampoene hatt god effekt, allerede etter tre dager. I tillegg til at det er nok veldig greit å få vasket ut pollen og annet ting av pelsen hennes hver dag nå også.

Vida is still going strong og er fortsatt bare glad og lykkelig hun også. Det har blitt veldig Noomi fokus i det lille vi skriver i bloggen, men det nå det meste som er å skrive om. Ellers er småtterier fra hverdagen litt lite interessant å skrive om eller lese. At vi har gått en tur, lekt i hagen, gredd, kost, lekt inne, spist en godis og slike ting. Hun er i full røytetid nå, noe som er skikkelig festlig, og grunnen til at jeg lurer på hvorfor jeg har schäfer til tider…. 😛 De fleste hundene hadde kanskje blitt sjalu om en annen en får mye oppmerksomhet, men Vida er også sitt gamle jeg etter dette året. Nå forsøker jeg å gi henne så mye kos som hun ønsker (noe som er umulig, siden Vida vil kose hvert sekund hun er våken), men hun har nok blitt enda mer knyttet til Noomi også dette året. De koser mer nå og de er veldig hengivne mot hverandre.

Nå starter sommerferien å planlegges litt. Vi kan ikke gå de veldig lange turene, men har planer om å gi de mange opplevelser i sommer for det. Vi skal på kennelleir for å være sosiale og trene litt spor igjen, vi skal kjøpe oss nytt telt for å kunne telte, finne fine strender å bade på, fine steder å gå turer på og rett og slett nyte livet. For livet er dyrbart, og av og til er det bare små marginer for at ting kan enten snu opp ned på alt sammen, eller ender brått.

Leave a Reply