I Arns Fotspor

august 25th, 2015

Ting tar litt tid å skrive, men en liten reiseskildring fra første del av sommerferien.

Jeg er stor fan av bøkene om Arn som er skrevet av Jan Guillou. Veien til Jerusalem, Tempelridderen og Riket Ved Veiens Ende. Om det er mulig å være forelsket i bøker, så er jeg forelsket i denne serien. Dette er en serier jeg aldri har lest i papirutgave, kun hørt på lydbok. Den norske utgaven leses av Jan Grønli, og han har en fantastisk stemme som passer perfekt til historien og tidsepoken. I tillegg til at han leser bra. Så de er å anbefale på det varmeste!

Siden jeg oppdaget bøkene, har jeg også hatt veldig lyst til å besøke stedene som blir omtalt der. Og i år ble valget av ferie bil og telt med hundene, og å reise noen dager i Arns fotspor i Västra og Östra Götaland før vi satte kursen mot årets kennelleir.

For de som er kjent med bøkene og svensk historie på 1100 og 1200-tallet, så vet dere at mange av personene i bøkene har levd og mange av stedene er virkelige. Forfatteren har gjort en god jobb i forarbeidet sitt. Noen litterære friheter er selvfølgelig tatt, som i bøker flest. Det er tross alt en romanserie, og ikke en historiebok. Og hører jo hjemme under kategorien historisk fiksjon (som er da en av mine favorittsjangere innen bøkenes verden, ved siden av fantacy). Det blir som med filmer som er basert på sanne historier. Alt er sant, bortsett fra det som er lagt til for spenningens skyld.

I Västre Götaland hadde vi base på en flott campingplass ved Vänern i Lidköping. Det gav oss fine muligheter til å reise rundt i området, og ha kort vei tilbake til teltet uansett hvor vi skulle. Enkelte steder hadde jeg ikke mulighet til å ta bilder innendørs i kirker pga aktiviteter der (synes det er ekstremt ufint å brase inn i en begravelse og ta bilder eksempel…). Litt takt og tone er lov å vise, selv om man er nysgjerrig selv.

Traskingen startet i Skara Domkirke. Ganske passende, siden bøkene starter ved innvielsen av den. Der Arns mor Sigrid får et syn, og donerer bort sin arv Varnhem til cistercienser munkene. Kirken har aner fra 1000-tallet, men som de aller fleste kirker, gjennomgått en del forandringer opp gjennom årene.

Neste stopp på turen var Varnhem, hvor Arn vokser opp hos munkene. Kirken står fortsatt idag, men selve klosteret er det bare lave ruiner igjen av. I hodet mitt hadde jeg sett for meg at det skulle være større og lysere, men selve klosteret er forholdsvis lite og må ha vært ganske mørkt. Kosteret har vært herjet av brann i 1234 og i 1527, og kirken har vært bygd opp to ganger. I Varnhem ligger flere av Eriksetten begravet, samt Birger Jarl.

Mens Arn tjente sine 20 botsår i Det Hellige Land, satt Cecilia fast på Gudhem. Gudhem ligger mye penere til enn Varnhem med mye mer åpent og flatt landskap. Det står mer ruiner igjen av klosteret her enn Varnhem, men det er også ganske lite i forhold til hva jeg hadde forestilt meg. Kirken er liten og enkel, men vakker. Katarina Sunesdotter ligger begravet her, enke etter et av barnebarna til Knut Eriksson.

Videre gikk ferden mot Lena. Her stod et et avgjørende slag mellom den erikske ætten og sverker ætten 31. Januar 1208. En kirke ble bygget på stedet i starten av 1100-tallet, Kungslena Kyrke.

Siste stoppet for denne dagen var Gestrilen. Slaget ved Gestrilen er litt omdiskutert om man søker på nettet. Det er ingen arkeologiske funn etter slaget, og det er usikkert om hvem som egentlig deltok. Og betydningen av slaget har nok kanskje fått en ørliten større betydning i bøkene enn det antakelig hadde i virkeligheten.

Ny dag, nye muligheter. Vi var tidlig oppe, såpass at vi bare satt og ventet på at klokken ble mange nok til at det er lov å kjøre på campingen.

Første stopp på dagens ferd var Husaby. Det står rester av en biskopborg der, og vi var og besøkte de først. Tidlig våken, betyr folketomt, så jentene fikk lov til å løpe løse her, da det ikke var fare for at de kunne falle ned eller skade seg noe steder. Siden Noomi ikke finnes nysgjerrig overhode (ironisk), falt dette veldig i smak å kunne løpe rundt å utforske området på egenhånd.

Husaby kirke er hvor Arn treffer Cecilia for første gang. I tillegg til at det er hans om bygger opp kirken i stein etter han kommer tilbake til Sverige. Et kor øvde da jeg var innom her, så å dra fram kameraet og knipse rundt er direkte uhøflig.

Så bar veien til Arnäs. Arnäs er stedet hvor Arn vokser opp, og hvor han er oppkalt etter. Stedet heter i dag Årnäs, men før ble det skrevet Aranäs. Nå ligger det en stor gård der, og det er ikke mye igjen etter den opprinnelige gården. Det står igjen noen ruiner og det er mulig å se noen rester av vollgravene der. Inne på selve gården skal det finnes noen rester til av den gamle borgen, men det er da utenfor hva publikum har tilgang til.

Siste stopp for dagen var Forsvik. Stedet har lang historie som strekker seg fra middelalderen til vår tid. I dag er det et museum, men det har vært aktiviteter der til midten av 1900 tallet (mener å huske det stod at bl.a. noen smier hadde blitt stengt rundt 1960). For min del var det litt for mye nyere historie der til at jeg har den store interessen av det, men det er jo et lite must å stoppe der om man reiser i Arns fotspor. Så var det å sette kursen til campingen igjen for å starte å gjøre klart til avreise dagen etter.

Det er utrolig hvor mye rot man klarer å samle i et telt på et par dager. Siden vi skulle være stasjonære der i noen dager, var det greiere å ha bagasjen i teltet enn bilen. Men vi fikk nå samlet opp rotet vårt, pakket bil og forlat åstedet (hundene er særdeles lite velvillige til å hjelpe til med noe som helst annet enn å se søte ut).

Morgenturen vår ble lagt til Axevalla Hed. Men Axevalla var vel det minst interessante stedet vi gikk. Mesteparten av turen innover gikk langs et kubeite. Selve landskapet på Axevalla Hed er spesielt, men der holdt nå kuene til. Så var det høyt gress til over albuene mine store deler av veien, hundene forsvant og egentlig bare et par hauger med masse gress og jeg trur jeg fant noe som kan med litt god velvilje være rester av en mur. Men men. Hundene ble slitne og fornøyde i hvert fall, og jeg endte med å måtte skifte bukser og sko midt på en parkeringsplass. Første forsøk på å finne det var lite vellykket, men etter litt googling så fant jeg ut hvor jeg skulle kjøre. Anbefalingen er dropp det og se på noen bilder derifra i stede, om du ikke har litt OCD tanker og MÅ gå ut dit. Det er seriøst ikke noe spennende å se der, og turen ut dit er heller ikke så spesiell.

Så stoppet vi i Eriksberg. Eriksberg gamle kirke er bygget på midten av 1100 tallet. Den bærer fortsatt sitt middelalderske preg, og mangler bl.a. kirketårn. I 1885 stod den nye kirken i Eriksberg ferdig, og den gamle ble forlatt og forfalt fram til 1920-årene, da det ble satt i gang restaurering. Eriksetten skal visstnok ha tilknytninger til stedet, og et minnesmerke over Knut Eriksson er reist her. Graven til Knut Eriksson er derimot å finne i Varnhem Klosterkirke. Kirken i seg selv er veldig vakker.

Fra Gränna går fergen ut til Visingsö. Dette er tydeligvis polkadropsenes hjemby eller noe, siden det var polkakokeri i annet hvert hus omtrent. Borgen Näs var kongsborg en periode på middelalderen, og har antakelig blitt oppført på 1100 tallet av sverkerne. Flere kjente historiske skikkelser endte sine dager her, både ved annen manns hjelp og av sykdom. Den har blitt revet senere, og kun deler av ruinene står igjen nå.

Stopp for natten var en camping rett nord for Strängnäs. Bodde her under en hundeutstilling for mange år siden, og husket det som en veldig trivelig og fin camping. Men mye forandres å de sikkert 10 årene siden jeg var der. Pga reelt regnvær leide vi en hytte, som medførte elendig søvn pga dårlige senger. Pakket sammen raskt på morgenen og begav oss avgårde inn til Strängnäs en tur, for litt byvandring med jentene før vi dro videre.

På Alvastra lå det en konggård som tilhørte Sverkerne. Akkurat hvor den lå i middelalderen, vites ikke. Men igjen står det ruinene av klosteret og kirken.

I Vreta kloster blir kongsdatter Helena Sverkerson holdt i forvaring, og i 1210 ble hun bortført av Sune Folkesson. Dette er et klosterrov som ble begått i virkeligheten. I tillegg ble Helenas og Sunes datter og datterdatter bortført i henholdsvis 1244 og 1288 fra samme kloster.

Bjälbo kirke ble siste stopp for denne ferden. Kirken er fra 1100-tallet, og kan være oppført på ordre fra Birger Brosa. I følge sagnene, skal Ingid Ylva hatt vevkammeret sitt i toppen av kirketårnet.

Vi hadde vår siste natt i «fred og ro» på en camping utenfor

Flere bilder finnes under album siden min. :)

Leave a Reply