Vida & Noomi

Vida & Noomi
Vida & Noomi

Tre år har gått siden bloggen ble rørt. Tre år som har vært fylt med mye tragiske ting, men også hyggelige ting. Blogger og hjemmesider har vel død mye ut etter at Facebook og Instagram har tatt mye over, så sant vi ikke regner med diverse «influencere». Skal teste ut litt layouts på bloggen framover, så fram til det så vil det sikkert se ut litt hulter til bulter.

De som følger meg på Facebook, vet at jeg har mistet både Vida og Noomi. De gikk tett. Under 9 måneder var det mellom de.

Vida ble ikke mindre enn 13.5 år gammel. Hun var i god form til det siste, bare gammel. Hun var med på tur i skogen bare noen få dager før hun døde. Det gikk ikke så fort lengre, og ikke så langt. Men tur og turglede hadde hun til det siste.

Noomi gikk våren 2018. Det kom som et sjokk, selv om jeg visste at hennes liv kunne plutselig være over. Så uheldig med helsa er det ikke mange som er. Hun hadde heldigvis flotte folk rundt seg, som både var ærlige på hva som var greit og ikke greit å gjøre med henne. Og vi var enig på slutten at nå kunne vi ikke gjøre mer for henne.

Det er så mye jeg kunne ha skrevet om de. De kommer til å ha en spesiell plass hos meg de to, men det sier man vel om de fleste hundene. Jeg savner de enda, og jeg trur jeg alltid kommer til å gjøre det.

Det er vondt noen ganger at folk stiller spørsmål ved at jeg «ikke valgte å operere» begge hundene mine på slutten. Begge var dødssyke. En hund på 13.5 år fjerner man ikke milten på. Beklager, men det handler om kjærlighet til Vida, og ikke mitt ønske om å kanskje beholde henne en veldig kort tid videre. 13.5 år er en god alder for en schäfer.

Noomi. Vel, vi vet hvordan hun responderte på operasjoner. Ekstremt dårlig. Det var noe i veien med huden hennes og evne til å gro. Vi diskuterte litt om det var en mulig bindevevssykdom inne i bildet, uten at vi gjorde noe mer videre utover det. Ikke skulle hun brukes i avl. Ikke skal kullsøsken brukes i avl. Og hverken oppdretter eller hannhundeier hadde nå så store interesser av henne.
Vi var enige om at nå var nok nok, og hennes tid her var over. Man kan ikke behandle de i det uendelige. På et punkt så behandler man ikke hunden sin, men sin egen redsel for å miste de. Og den sorgen vi vet kommer etterpå.

Selv om bloggen har vært stille, så handler det mer om at vi hadde ikke så mye å fortelle om. Vi gikk turer, koste oss, reiste på ferie, dro og badet, opplevelser og alt hva jeg klarte å tilby de. De gikk til kiropraktor og fysioterapaut. Noomi hadde sine veterinærbesøk hun så fram til. De var bortskjemte og høyt elsket.

Det ble tomt. Stille. Men jeg var overbevist om at livet mitt med hund var over. Jeg hadde ingen interesse for å trene noe mer, følge med på konkurranser, resultater eller noe. Men etter sorgen legger seg, så savnet jeg en liten venn. Jeg merket også at livet mitt har bestått av mer eller mindre kun hund fra jeg var 13 år, så og være uten ble faktisk bare feil. Så høsten 2018, så kom behovet for å se etter en ny liten venn. Og det endte i Rime.

Leave a Reply